Hoppbakken i Rankollen

Denne bakken var Groruds stolthet da den var ny. Planleggingen gikk i flere år før selve byggingen kom i gang. Ove Larsen som eide Hagaløkka solgte et bratt fjellparti etter påvirkning fra sin egen sønn, Kristian Larsen som var skiløper og hopper. Det ble også avtalt en leieavtale for sletta i bunnen av hoppbakken, slik at fjellet ble unnarennet og sletta sørget for oppbremsingen for hopperne. Stillaset og hoppkanten skulle stå på toppen av fjellsiden, og her var det Per Snellingen som eide grunnen. Han inngikk en 50 år lang leieavtale som ble tinglyst i 1920. Arbeidet kom raskt i gang, men ble avbrutt fordi Grorud IL fikk idrettslagstomta og begynte dugnadsarbeid der borte. Men hoppbakken ble ikke glemt. Bakke-komitéen gjorde en god jobb i samarbeid med en hoppbakke-ekspert i Skiforbundet. Unnarennet var som ei steinrøys. Det kan man fortsatt se hvis man drister seg utpå kanten ved posten og kikker nedover. I 1927 sto hoppbakken ferdig etter et stort dugnadsarbeide. Og allerede 8. januar 1928 ble det første hopprennet arrangert. Hoppbakkens navn var da Rankollbakken og den tålte hopp opp mot 60 meter samtidig som Holmenkollbakken fikk ny bakkerekord i 1928 på 48 meter. I bunnen av bakken, ved enden av sletta, sto det to hytter med fastboende familier i. Det var ingen på Grorud som hadde for mye penger på denne tiden, og idérike kvinner i de to hyttene kunne dermed bake boller og koke kaffe i en stor kaffekjele i 10-liters-størrelsen. Det hele ble tatt ut til sletta under hopprenn og ga en veltrengt liten inntekt. På den ene siden av bakken fantes det en trapp for dommere og deltakere og på begge sider av bakken var det dommer-tribuner. Vi har et bilde fra et hopprenn der vi kan se dommertribunen på skrentene på høyresiden av hoppbakken. Disse skrentene kunne være farlige hvis hopperen kom skjevt ut fra hoppkanten, men vi har ikke hørt om alvorlige ulykker med kollisjon i dem. De andre bildet viser fjerning av kratt restaurering av Store Rankollbakken etter krigen, i 1945. Vi beklager at postnavnet bærer galt navn (Røverkollen). Det riktige navnet er Rankollbakken, og posten er plassert rett under hoppkanten.

Romsåsbekken

Romsåsbekken er en av tilførselsårene til Alna. Den går i rør litt sør for posten og forenes så med Tokerudbekken som i sin tur møter Grorudbekken ved Grorud jernbanestasjon. Sammen danner de to Alna – som er Oslos lengste elv. Vannet i bekken her kommer fra Ravnkollen. Litt sør for posten kommer det vann fra den østre Romsåsbekken ut av et rør. Denne bekken kommer fra området ved Emmanuelfjell borettslag. Oftest er det svært lite vann i bekken og det skyldes nok at en del vann forsvinner ved Trondheimsveien til grøfter og kummer for overflatevann. Skogen innover her til Jernbanefjellet er fredet fordi det er et rikt område og en liten viltlomme. Beboerne på Vestbysletta har praktisk talt daglig besøk av to små rådyrflokker i vinterhalvåret. Reven ble også jaget av artikkelforfatterens katt fra den sistes revir (les: hage). Det kommer også en sjelden gang elg ned fra Lillomarka denne veien. Sammen med den rike edellauvskogen danner denne skogen en fin passasje fra marka ned i bebyggelsen.


Humleby fritidspark

Humleby er navnet på fritidsparken som ligger langt opp på Romsås, litt nord for Svarttjern. Her er det mulighet for fotball på to kunstgressbaner, en grusbane og en ballbinge rundt idrettshuset Humleby. I tillegg er det baner for sand - volleyball, streetbasket og petanque (seriøs boccia). Foruten alle disse ballbanene er det lagt til rette for klatring, løping, hopping og balanse i tillegg til at det finnes en asfaltert bane der man kan bruke rullebrett, rulleskøyter eller sykkel. Blant annet finnes det en spennende hul trestamme i lekeområdet. Anlegget inneholder også en labyrint og en idrettslekeplass i tillegg til en grillplass. Opprinnelig var anlegget tenkt hovedsakelig for barn og ungdom i alderen 6-15 år, men det viser seg at også mindre barn er aktive brukere. Romsås IL bruker også området svært aktivt. Under utformingen av fritidsparken har man forsøkt å bruke rette linjer minst mulig, men heller følge terrenget. Dette gjør at hvis du står oppe på kanten ved fotgjengerunder - gangen ved Romsås kirke og ser ned på anlegget, får du en følelse av at du ser på et ”tjern” i dalbunnen når du ser kunstgressbanen. Materialene som er brukt i anlegget er også mest mulig naturlige trekroner og trestammer til sitte - gruppene og lekeplassen. Labyrinten er laget med kulestein. Materialene og aktivitetene sammen med en klar tanke om vakkert utseende, gjør parken svært innbydende. Vi kan trygt anbefale å ta med barna hit på en leke-tur, gjerne med grill-matpakke. Posten står litt inne og oppe i skogen sør for ballbanene.